(Publisert i Aftenposten, 2. januar 2023.)

I en episode av science fiction-serien Star Trek: Discovery, som foregår langt inn i framtiden, blir Elon Musk listet opp sammen med brødrene Wright som en av historiens store nyskapere. Episoden gjenspeiler det gode omdømmet Musk hadde i 2010-årene. Selskapene han er involvert i, som Tesla, SpaceX, The Boring Company og Neuralink, har lovet store teknologiske gjennombrudd som skal gjøre verden bedre. Mange har tatt løftene på alvor.

Gjennomføringen har vært mer blandet. I 2016 lovet Musk at Tesla snart skulle levere biler som kunne kjøre seg selv helt uten menneskelig oversyn. Det har ikke skjedd. Hyperloop, tunnelen hvor man skulle kunne reise i høy hastighet over lange avstander, var enten et rent tankeeksperiment fra Musks side eller et forsøk på å forpurre Californias planer om å bygge høyhastighetstog. Visjonen er iallfall ikke i nærheten av å bli realisert, i likhet med flere andre av Musks planer. Kritikerne anklager ham for å bruke tomme løfter som mediestrategi.

Virkelighetens Tony Stark

Det han derimot har hatt stor suksess med er å skape et mediebilde av seg selv som et geni med fingeren på framtidspulsen. Også innen teknologibransjen har mange betraktet ham som en virkelighetens utgave av Marvel-karakteren Tony Stark: Halvt konsernleder, halvt oppfinner. Sær, slik en ekte gründer skal være, men fremfor alt uhyre kompetent på en rekke fagområder.

Dette bildet har gått i stykker etter at Musk kjøpte mikrobloggtjenesten Twitter i fjor høst og tok en rekke uvanlig radikale grep, så som å sparke de fleste av de ansatte. Musk ønsker tilsynelatende å flytte Twitter i en mer ytringsliberal retning, med færre regler og prosesser for innholdsmoderering. Som visjon kan man være enig eller uenig i dette. Det som har overrasket meg og andre som jobber med IT er imidlertid hvor tilfeldige, vinglete og inkompetente endringene har vært.

Eller som programmereren Rod Hilton formulerte det på den konkurrerende mikrobloggtjenesten Mastodon: "Han snakket om elbiler. Jeg kunne ingenting om elbiler, så når folk kalte ham et geni, tenkte jeg at han var et geni. Han snakket om raketter. Jeg kunne ingenting om raketter, så når folk kalte ham et geni, tenkte jeg at han var et geni. Nå snakker han om programvare. Jeg kan mye om programvare og Elon Musk sier noe av det dummeste jeg har hørt, så nå tenker jeg at jeg også bør holde meg langt unna bilene og rakettene hans."

Pompøsitet og spydigheter

I likhet med Musk selv hadde også Twitter sin gullalder i 2010-årene. De største brukermassene holdt seg unna, men Twitter fikk likevel en unik rolle i offentligheten. Tjenesten fremstod som obligatorisk for viktige mennesker og organisasjor, fra statsledere og internasjonale selskaper helt ned til journalister og lokalpolitikere. Samtidig hadde den også røtter i 2000-årenes rølpete forumkultur. Twitter havnet dermed i en fruktbar spenning mellom seriøsitet og pompøsitet på den ene siden og vitsing, spydigheter og forakt på den andre siden. Lengdebegrensningene og algoritmene belønnet både dumme spissformuleringer og påfølgende latterliggjøring av disse.

Man ble ikke glad av å være tilstede der og ikke følte man seg alltid i godt selskap heller, men når man doomscrollet seg gjennom hot takes på den siste timens fryktelige hendelser, følte man i det minste at man var tilknyttet et slags globalt nåøyeblikk. Det som skjedde var fælt, men det var der det skjedde.

En av gjengangervitsene var at det hver dag utnevnes en ny hovedperson på Twitter, en som har sagt noe dumt som alle kan le av, og at målet er å unngå å være denne personen. Etter at Musk overtok i oktober, har han blitt en slags permanent hovedperson på sin egen tjeneste. Folk har snakket om lite annet enn Musks selvpåførte ydmykelser, som da det i en periode ble innført totalforbud mot å nevne konkurrenten Mastodon. Mange har spurt: Hvor drar vi nå?

Inspirert av Twitter

Ett populært svar på dette spørsmålet er ovennevnte Mastodon, en mikrobloggtjeneste som fungerer mer som e-post. Du kan opprette konto hvor du vil og utveksle meldinger med hvem du vil, uten å binde deg til én stor aktør. Liker du ikke stedet du er på, kan du ta følgerne dine med deg til et annet sted. Sist jeg skrev om Mastodon, i 2018, var den en fersk tjeneste med få aktive brukere. De siste månedene har aktiviteten eksplodert. Mastodon er fremdeles liten sammenlignet med de store sosiale mediene, men flukten fra Twitter har gitt den kritisk masse.

Mastodon er inspirert av Twitter men definerer seg i opposisjon til den pompøse og spydige kulturen der. Tonen er rett og slett hyggeligere. Noen mener at den er for hyggelig. Minoriteter som ønsker å snakke om selvopplevd rasisme har blitt bedt om å dempe seg, for rasisme er jo politikk, politikk er polariserende, og polarisering, det er sånt de driver med borte på Twitter, ikke her. Invasjonen av kranglete eks-twitrere har ført til en kulturkollisjon som fremdeles utspiller seg.

Mastodon og allheimen, nettverket av åpne tjenester som Mastodon er en del av, er et mer anarkistisk prosjekt enn Twitter, Facebook, Instagram og TikTok. Moderering utføres av frivillige. Reglene varierer fra sted til sted. Det forventes at du gir noen kroner til serveren du bruker, for å dekke utgiftene deres. Det er foreløpig uklart hvordan dette eventuelt skal kunne vokse fra dagens 2,5 millioner aktive brukere til de flere hundre millioner brukerne du inntil nylig fant på Twitter.

Fragmentering

Dette er også et demokratisk prosjekt, med mer til felles med norsk organisasjonskultur enn med oppstartskulturen i Silicon Valley. Noen større institusjoner, blant annet i EU, har allerede etablert seg i allheimen. Også norske aktører bør benytte denne sjeldne anledningen til å ta en flik av nettet tilbake fra gigantene. Det kan bli lenge til neste gang.

Samtidig tror jeg ikke at Mastodon kommer til å overta for Twitter og bli det nye stedet politikere, firmaer og organisasjoner føler at de må være synlige på. Det vi ser nå er heller en fragmentering. Noen drar til allheimen. Noen drar til nye lukkete tjenester. Noen finner vel noe bedre å bruke tiden på enn sosiale medier. Noen blir værende i håp om at Musk skal roe seg.

Det Twitter som på godt og ondt formet verden i 2010-årene kommer uansett ikke tilbake. Vi som har vært på nettet noen tiår har sett dette før. Nettsamfunn kommer og går. Ingenting varer evig, men alt gjentar seg, ikke minst det klassiske forumproblemet: At folka som bestemmer over stedet du liker blir gærne og brenner det ned.